Heldigvis lå pressetribunen på skyggesiden, skuende ned over naturgressbanen. Sola hadde varmet godt i timene før kampstart mellom Jerv og TIL i Grimstad, der vinterjakkene var pakket bort til fordel for t-skjorter og shorts. I bibelbeltet, hvor denne lille byen ikke er bortskjemt med eliteseriefotball, og du faktisk kan ha en båt uten å bruke ni måneder av året på å ha den liggende i opplag.

Meldingene hjemmefra var dyster. Bilder og videoer fortalte sitt tydelige språk. Den ene snøbygen etter den andre, med vind som en «god venn» og innpisker. Sittende på en kafe i Dag Otto Lauritzens hjemby, med solbrillene godt trykket inn i et kritthvitt ansikt, var det faktisk litt fristende å sende bilder hjemover for å provosere kjente og kjære ytterligere. Jeg lot av sikkerhetshensyn, vær å gjøre det.

Ny snørekord i det 17. mai nærmer seg med stormskritt, er ikke den nyheten soltørste tromsøværinger hadde ønsket seg.

Heller ikke den evinnelige bortforklaringen, som skal «berolige» alle som lengselsfullt konstaterer at Sør-Norge har nærmere 20 grader, og for lengst har startet sommeren, hjelper. «Vi vet hvor vi bor,» er klassikeren over alle klassikere. Nærmest institusjonalisert på linje med Mack-øl, midnattssol og Ishavskatedralen. Det neste er vel at dette «slagordet» skal selges som gensere og jakke til besøkende. T-skjorter er jo ikke brukanes utendørs i normaltilstand.

At avisene forsøker å selge inn været for å få lesere er ikke unormalt. Heller ikke at de tegningene iTromsøs Odd Klaudiussen, eller «Klaudius», får flest tilbakemeldinger på, er de med vær som tema. Kommer du ikke unna været i avisene, leverer sosiale medier det rett i fleisen på deg.

Som den offisielle Twitter-kontoen til «metereologene», der det mandag morgen framsto som ble både flagget og feiret fordi tromsøværingene nå hadde en ny snørekord. Bokstavelig talt nysnørekord.

Selv var jeg såpass privilegert at jeg dagen før TIL-kampen var på cupfinalen for kvinner i volleyball der BK Tromsø spilte. Etter tapet sto laget utenfor Ekeberghallen over Oslo og trøstet hverandre med sola varmende – i skjorter. Jeg måtte spørre meg selv hvorfor de bare ikke spilte alle kampene sørpå, med tanke på at Tromsøhallens fasiliteter er på samme nivå som været nordpå.

Togturen fra Oslo til Grimstad søndag var som et nasjonalromantisk mareritt. Små bondegårder, omkranset av grønt, med flagget til topps i anledning frigjøringsdagen. Så fint og flott at det var nærmest umulig ikke å bli irritert. Hva kan man egentlig forvente seg, bosatt flere hundre kilometer nord for Polarsirkelen?

«Det er så bra det dere har fått til her oppe,» skal være en standardfrase fra spesielt en av de kongelige, når vedkommende måtte si noen ord, men aller helst bare ville komme seg sørover igjen, etter et besøk nordpå. Hadde det kanskje vært enklest om alle flyttet sør for Dovre, og kun hadde sommerbolig her oppe? Så kunne de viktige tingene her i livet vært løst umiddelbart, som strømprisene på Østlandet.

I Grimstad tok jeg, etter å ha svettet i solveggen, den korte spaserturen fra sentrum og opp til stadion. På veien opp kom jeg i følge med en lokal supporter som lo godt da jeg sa jeg kom fra Tromsø, med hentydning til været. Han la ut om hvordan han faktisk kjenner noen i den landsdelen jeg kommer fra, og attpåtil hadde vært der et par ganger.

Slike historier får jeg ofte servert, og et blikk tilsvarende likt hvis jeg hadde sagt at jeg bodde i Sibir eller Antarktis. Vi er havnet litt der, at uttrykket «vi vet hvor vi bor» ikke hjelper som forklaring til noen som ikke har gjennomgått det samme som oss.

I «gamle dager», altså før sosiale mediers inntog for 15 år siden, kunne vi slippe lettere unna det gode været sørpå i april og mai. Nå er det bortimot umulig.

Vet vi egentlig hvor vi bor, er kanskje spørsmålet vi må stille oss selv, i vente på å bli tvangsflyttet den dagen Golfstrømmen slutter å varme oss? Bekymringer som midlertidig forsvinner i det en middelmådig sommerdag slår innover landsdelen.

TIL spilte forresten 1-1. «Gutan» tok samme fly som meg hjem, fra sommeren i sør til fem plussgrader i nord, vel vitende om alt dette.

Det kunne, tross alt, vært verre. Vi kunne bodd i Bodø.