Klokken hadde akkurat passert 19.00 søndag kveld. Eliteserierunde i norsk herrefotball var halvveis, og på Alfheim satt jeg sammen med 2000 hjemmefans og noen titalls bortesupportere for å se TIL forsøke å gjøre noe fornuftig mot topplaget Viking.

Samtidig var siste runde akkurat ferdigspilt i Premier League. De aller fleste som leser denne teksten vet at Manchester City nærmest på målstreken slo Liverpool i kampen om å vinne ligatrofeet som mange vil hevde er verdens mest prestisjefylte.

I barer, puber og stuer landet rundt ble det deppet eller feiret hemningsløst. Ikke bare hos fans av de to involverte klubbene. Men også hos dem som sterkt misliker en av de to. Glem heller ikke kampen om fjerdeplassen, som sterkt har engasjert Arsenal og Tottenham-fans. Mange eldre fans i Norge følger dessuten Leeds, som var i nedrykksstriden til siste sekund, veldig tett.

Er du blant dem som stiller deg fullstendig likegyldig til alt dette, men heller er interessert i norsk fotball, er du nok i et solid mindretall. Interessen for Premier League er så altoppslukende at selv et kort besøk hos landets største nettaviser gjør det umulig å overse at det faktisk skjer noe av interesse der.

VG og Dagbladet var teppebombet av saker om serieavslutningen i England. Sosiale medier fløt over av reaksjoner. Norsk fotball derimot, kommer i andre rekke. Jeg ser noen få som velger å droppe engelsk fotball, og gjerne vil påtvinge oss andre den politisk korrekte meningen, som en slags moralens vokter, at det å holde med et norsk lag er mer «ekte». Mange har likevel, uansett hvordan man snur på det, sterkest følelser for sitt engelske lag, hvis de må velge.

At rikspressen nærmest konsekvent velger å prioritere internasjonal fotball kan man sikkert sutre mye over. Likevel er det til å forstå. Mange av de samme som kanskje savner bedre dekning av sitt lokale fotballag i Norge, er de samme som klikker inn på den siste saken om Jürgen Klopp, Mohamed Salah eller Harry Kane. I en liga som dessuten har et skyhøyt høyere nivå enn den norske. Litt verre er det at større norske aviser skamløst kjører sitatsaker fra engelsk presse, hvorpå jeg noen ganger nesten tror de bare har brukt Google Translate.

VG og Dagbladet er ikke dummere enn at de ikke kan holde på med veldedighet. Fra første sekund en sak kommer ut kan de måle hvor mange som leser saken, hvor lenge de leser den, hvor gamle de er og hva slags sak de klikker seg videre på. De samme synergiene kjenner jeg meg igjen i når jeg ser dekningen av mye lokal idrett i lokalavisene, som enten dekkes på annen måte, eller ikke i det hele tatt, kontra for noen år siden.

Dette er en selvforsterkende effekt. Hadde VG søndag brukt samme spalteplass og ressurser på Sandefjord og Jerv som de gjorde på Manchester City og Liverpool ville de kanskje hatt tre prosent av antallet lesere. Når de derimot får de 97 ekstra prosentene med lesere, er det ingen grunn til å endre strategi. Tross alt har Liverpool alene cirka 50.000 betalende medlemmer i sin norske supporterklubb.

Og før noen går i taket av at aviser skal styres av klikk, så kan jeg trøste dere med at all tabloid presse, papir eller ei, i alle tider har ønsket at saker de skriver skal leses. Selvsagt skal stoff som ikke leses av alle skrives om, og redaktøransvaret handler om å synliggjøre også dette. Et ubestridt faktum er uansett at annonsører betaler en betydelig del av kostnaden det er å drive en avis, også i VG. Annonsører, hvor mange av dem de siste årene har valgt å prioritere Facebook, må ha sidevisninger for å få tilbake noe for det de har investert.

Tar du med at VGs distriktskontor i Kristiansand, Ålesund, Skien, Bergen, Trondheim og min hjemby Tromsø har blitt utradert, forklarer det hvorfor en avis som i «gamle dager» fysisk var til stede på omtrent alle eliteseriekamper på herresiden i fotball, nå ofte ender opp med å skrive et referat fra kampen og deretter hente noen sitater fra direktesendingen til rettighetshaver Discovery. Det er en fiffig detalj at flere store norske mediehus, som først bygget ned kontorene utenfor Oslo, sendte egne folk til Manchester i perioder da Ole Gunnar Solskjær var sjef.

Unntaket er hvis det er en krise på gang. Satt på spissen kobler VG seg på norsk fotball hvis det er en krise på gang et sted, hvis Christian Gauseth har meldt noe om noen i Eurosports direktestudio, eller at en eller annen kommentator kan slakte noe som skjer. Igjen, dette er ikke for å være slem eller fordi de vil norsk fotball vondt. Dette handler mest om at de får mer igjen for ressursene andre steder.

Tross alt finnes det «alltid en rørlegger med et kamera i nærheten» som tidligere VG-redaktør Torry Pedersen uttalte i et svakt øyeblikk i forbindelse med nedleggelsene av disse kontorene. Og det er tross alt langt verre for den nevnte avisen at de mister kontakt med den virkelige verden nordpå, på langt viktigere stoffområder enn hva en TIL-kamp representerer.

Uansett hvordan vi snur og vender på det, eller søker forklaringer, er konsekvensen bare en ting. At norsk toppfotball, som mange vil mene har hatt for mye oppmerksomhet tidligere, er valgt bort til fordel for Premier League. I en ideell verden skulle det selvsagt vært annerledes.

Uten at det er en trøst for dem som er mest glad i norsk fotball. Og til høsten er Erling Braut Haaland på plass i Manchester City.