Det er snart ett år siden gastrobaren Hildr åpnet dørene i det som var Tante Ingers Tehus på Skansen. På den tiden har spise- og utestedet på nesten mirakuløst vis ikke bare overlevd i en beintøff bransje, men etter alle solemerker å dømme blitt en favoritt blant matglade tromsøværinger. Men lever matopplevelsen opp til lovordene og suksessen?
Det første man biter seg merke i, er at dette nettopp er en gastrobar. De finnes nemlig to typer spisesteder: De hvor man setter seg litt ekstra rak i ryggen og senker stemmen (da samtalene rundt deg flyter i lavmælte toner, som om gjestene frykter bibliotekarens strenge blikk eller prestens korreks). Hvor man samler små, velproporsjonerte biter av foie gras-sorbé på gaffelen, løfter dem smertefullt presist mot snakketøyet – en kan få golfalbue av mindre – og kommenterer «c'est magnifique». Og hvor man kan lene seg litt ekstra tilbake i stolen og la prat og latter flyte fritt; hvor betjeningen ikke hever et øyenbryn dersom du må kneppe opp øverste knapp på buksen for å få plass til desserten. Hildr havner uten tvil i sistnevnte kategori.
Femretters meny
Det er torsdag, tidlig på ettermiddagen og ennå relativt få gjester, men like fullt runger samtaler og latter ut i de minimalistiske, men stilfullt dekorerte lokalene. På menyen har man valget mellom en femretters smaksmeny, med drikkepakke om ønskelig, og et variert assortiment av småretter og snacks. Dagens femretter består av aperitivo, vitello makrello, blåskjellrisotto, oksekjake og bakt pære. Hvordan kan man si nei til det? Betjeningen informerer oss imidlertid om at det ennå er noen minutter til ettermiddagsserveringen åpner. Det blir med andre ord en skål ventekimchi og noe godt i glasset.
Allerede her begynner det som skulle vise seg å være en god matopplevelse. Kimchi, for dem som ikke kjenner til dette populære tilbehøret, er krydret og fermentert kål som konsumeres i tonnevis til nærmest hvert eneste måltid i både Nord- og Sør-Korea. Og denne kimchien var god. Lukten alene er nok til å transportere en vekk fra snøbyger, nordavind og glarhålke til en varm sommernatt blant matboder i Seouls Gwangjang-marked. Smaken er også upåklagelig, og akkurat passe sterk.
- I overkant mektig
Da apertivioen kommer, viser det seg å være tre bruschetta med henholdsvis reker, fennikelsalami og pasta. En lett og smakfull appetittvekker som nytes med friske bobler i glasset.
Bruschettaen følges av det som har fått navnet vitello makrello, tynne skiver kalvekjøtt med makrellmajones, kapers, persille og mild parmesan. Til tross for en innbydende presentasjon, smaker ikke retten all verden, og osten og majonesen gjør den i overkant mektig. Vinen som serveres til, en eikelagret chilensk Chardonnay, passer imidlertid utmerket og løfter opplevelsen flere hakk.
Etter kalven, kommer blåskjellsrisottoen. Også her legger man merke til at det er brukt mye ost i selve risottoen, men dette balanseres godt av fennikel, bottarga og en god soave-vin. Blåskjellene er for øvrig nydelige.
LES OGSÅ: Vær med på kåringen
Oksekjake ble til entrecôte
Så er det på tide å smake på oksekjaken, som serveres med polenta, karamelliserte grønnsaker og sky. Da retten ankommer, viser det seg imidlertid å være entrecôte på fatet. Skjerpings, menyer bør stemme overens med det en får. Til tross for litt rot med menyen, er retten uten tvil måltidets høydepunkt. Biffen er perfekt stekt, mør og smakfull, og tilbehøret nydelig.
Måltidet avsluttes med bakt pære, kokt i vin og blåbær, og servert med en crème fraîche med blåmuggost. Smaken av Kraftkar blir kanskje vel dominerende, og retten er, som risottoen og vitello makrelloen, veldig mektig.
I meste laget
Alt i alt er måltidet en suksess, hvor hver enkelt rett står seg utrolig godt alene og smakene kombineres på spennende måter. Det som trekker ned er dog sammensetningen av de ulike rettene. Mektige og ostefyllte retter fungerer godt alene, men når tre av fem retter faller inn under den beskrivelsen, blir det i meste laget. Man kunne kanskje avrundet måltidet med en sorbé eller annen frisk og lett dessert?
Betjeningen er, som plassen, avslappet og hyggelig, men uten tvil også kunnskapsrike og oppmerksomme. Selv om femretteren ikke var komponert etter egen smak, er håndverket som er lagt ned i maten upåklagelig. Prisen ligger på det jevne, med en smaksmeny og drikke til like i underkant av 1.000-lappen. Konklusjon? Byens eneste gastrobar leverer, og lovordene er langt fra ufortjente.