Helt siden Italia møtte Tyrkia forrige fredag, har EM i praksis tatt over nyhetsbildet. Som et mesterskap av dette kaliberet alltid gjør. Tekst, bilder, videoer, podkaster, blader og tips. «Alt» handler om det som skal skje, før Europas beste land er kåret i midten av juli.

Noen som husker hvordan det gikk mellom Sandefjord og Molde sist lørdag? Ikke jeg heller, uten å måtte dobbeltsjekke på VG-liven. Samme kveld spilte Danmark mot Finland. Jeg tror alle som leser denne teksten, vet nøyaktig hva som skjedde etter 42 minutter i den førsteomgangen.

Det finnes vel knapt en aviskommentator, eller twitter-bruker, som ikke har gitt uttrykk for hvor dypt inntrykk det ga å se lagkameratene stå som en vegg rundt Christian Eriksen. Dette var åpenbart sjokkerende, og ga gjenklang langt utover det vi liker å kalle fotballverden. Selv Dagsrevyen ble flyttet, som det ellers ville blitt gjort ved et regjeringsskifte eller et terrorangrep.

Nyheten og hendelsen ga enorme seertall for NRK, og ditto lesertall for avisene, og slukte med det all oppmerksomhet fra alt annet. Annen fotball inkludert. Jeg tror ikke at engasjementet rundt 1.-divisjonskampen mellom Aalesund og Fredrikstad, som startet en drøy time etterpå, var helt der den trolig ellers hadde vært.

Eriksen-hendelsen var unik. Men selv en vanlig og «kjedelig» EM-kamp, skyver norsk eliteseriefotball ut på sidelinja. Søndag ble det spilt fire eliteseriekamper samtidig med Nord-Makedonias kamp mot Østerrike. Foruten rettighetshavere som liker å hausse opp sitt eget produkt og innbitte fans, tror jeg de fleste vanlige folk som liker fotball valgte det sistnevnte uten å mukke.

Mandag reiste jeg til Bærum for å dekke TILs kamp mot Stabæk. TIL vant 3–0 på Nadderud, en sterk seier med spennende historier som konsekvens av dette. Kampen var ferdig litt før klokken 21.00, og jeg gikk i pressesonen for å snakke med de involverte.

Da jeg drøye halvannen time senere hadde lagt ut litt stoff, og begynt å komme ut av den bobla en slik kveld gir, oppdaget jeg at folk flest ikke kunne brydd seg mindre om hva jeg la ut.

For samtidig som jeg gikk ned i pressesonen, startet Sveriges kamp mot Spania. Jeg snakket med en kompis et par dager etter. Han følger TIL tett.

– Noen minutter ut i andreomgangen av Polen-Slovakia fikk jeg plutselig opp et varsel om at TIL spilte kamp, sa han.

På samme måte som Eliteserien normalt sett stjeler oppmerksomhet fra andre, har disse kampkollisjonene bevist at det ikke fungerer å sette norsk eliteseriefotball samtidig som mesterskapskamper spilles. At det i det hele tatt er aktuelt å spille norske kamper, sier vel litt om hvor vi er. Der «alle» andre har mesterskapsfri, har den norske eliteseriefotballen en spiller i EM – og Robert Taylor er ikke per i dag i nærheten av å spille for Finland engang.

Jeg tok for øvrig meg selv i å følge de fire i Røde Kors-personellet på indre bane av Nadderud, som en liten time testet hjertestarteren flere ganger, for å forsikre seg om at den fungerte – to dager etter at Eriksens kamp på død og liv ble sendt på direkte TV. Der og da langt mer interessant enn hvem som skulle starte for TIL denne kvelden.

Forklaringen på hvorfor er nå på sin plass. Koronaepidemien, og den utsatte seriestarten, gjør at kampene måtte legges lørdag, søndag, mandag og onsdag i løpet av den siste uka. For å komme i mål til et fornuftig tidspunkt på senhøsten, måtte en rekke kamper legges inn nå.

Rune Robertsen, sportsredaktør og kommentator, iTromsø Foto: Ronald Johansen / iTromsø

Eliteserien har siden toppårene 2007 og 2008 aldri klart å nå det samme antallet tilskuere, en av de enkleste parameterne for interesse. I tillegg har tilgjengelighet på internasjonal fotball eksplodert de siste 10 årene. Mange har et norsk lag, men den virkelige og sterke interessen er for det engelske. Legger vi til at spansk, italiensk, tysk og fransk fotball, samt Champions League, Europe League, FA-cupen og alt mulig annet er overalt hele tiden, så forklarer det litt.

Alt er selvsagt ikke helt nedenom og hjem for norsk fotball. Det finnes noen profiler som byr på seg selv, og tør å være politisk ukorrekte og uforutsigbare i sine uttalelser. Det finnes klubber som er spennende å se på. Det finnes lokale talenter.

Men disse kjemper en helt annen kamp om oppmerksomheten, enn hva de gjorde for bare noen år siden. Og det siste de egentlig trengte, var å krige mot Cristiano Ronaldo, Manuel Locatelli eller Paul Pogba. Eller for den saks skyld Goran Pandev, Patrik Schick og Joel Pohjanpalo.

Som en gjøkunge sparker ut de andre ungene i reiret, skyver EM alt annet helt ut på sidelinja. Det fortjente heller ikke Eliteserien.