Som om ikke oppgaven med å få samlet velgere rundt en Arbeiderparti-ordfører var vanskelig nok, ble ikke jobben gjort enklere av at den «naturlige» arvtakeren ikke støttes av sine egne.

Samme dag som Jens Johan Hjort offentlig meldte at han ønsker å stille som Høyres ordførerkandidat, besluttet Sentrum arbeiderlag å forkaste Jarle Heitmann som Arbeiderpartiets. Rett før kommunevalget i 2015 var det Høyre som var splittet. Med den siste vendingen i Aps nominasjonsprosess, kan det plutselig se ut som om det er Arbeiderpartiet som er det. Eller kanskje ikke.

Da Kristin Røymo på forsommeren signaliserte at hun ikke kom til å stille til gjenvalg, lå det i kortene at Jarle Heitmann kom til å overta førsteplassen. Heitmann har gradvis blitt den viktigste mannen lokalt for partiet, etter at Ragni Løkholm Ramberg og Brage Sollund i tur og orden forlot politikken.

Jarle hadde først lansert det han kalte «Prosjekt Kristin», som skulle være kampanjen for partiet fram mot kommunestyrevalget, men da meningsmålingene nådde et bunnpunkt som til fulle viste at hun ikke hadde folkets støtte, valgte hun å droppe planene om gjenvalg. Alt pekte i retning av Jarle Heitmann.

Samtidig dukket ryktene om at Jens Johan Hjort ville tilbake i manesjen. Tid leger som kjent de fleste politiske sår. Og med Øyvind Hilmarsen ute av kommunepolitikken, ville den gamle personstriden i Høyre ikke være et problem lenger. Et forferdelig kommunevalg i 2015 gjør at de andre kritiske røstene etter hvert også har stilnet. Med Jens Johan som førstekandidat anså man at valgseier igjen vil være sannsynlig.

Tirsdag gikk Jarle Heitmann ut i iTromsø og annonserte sitt ordførerkandidatur. Onsdag fikk planen et brutalt dolkestøt fra Sentrum arbeiderlag, som heller ville nominere Gunnar Wilhelmsen som førstekandidat.

Sentrum arbeiderlag er det klart største a-laget i Tromsø, så støtten derfra er viktig. Nå knyttes det spenning til om hvordan AUF stiller seg i nominasjonsspørsmålet. I verste fall kan man oppleve et splittet Arbeiderparti i Tromsø. Det var dette som i sin tid ble Høyres bane.

På sett og vis kan man forstå at Sentrum arbeiderlag velger å se andre steder etter ordføreremner. For det første har Jarle Heitmann vært tett knyttet til politikken som har blitt ført i denne perioden. Og med bompengeinnføring og u-sving i sentrale saker som Kvaløy-forbindelsen, har ikke akkurat populariteten vokst.

Selv ved valget i 2015 var den oppslutningen om partiet særs lav, noe som tydet på at man ikke akkurat hadde med velgermagneter å gjøre. At ordførervervet til sist ble reddet skyldtes utelukkende at Rødt og SV opplevde valgskred.

Jarle var rett nok ikke førstekandidat da, men var så vidt sentral i hele perioden at man sannsynligvis har antatt at heller ikke han hadde velgerne i sin hule hånd. Med Jens Johan Hjort som motkandidat har Ap været fare, noe som har tvunget fram et radikalt nytt navn – Gunnar Wilhelmsen.

Mannen var i mange år sjef i TIL og har vært en sentral kulturskikkelse, deriblant som styreleder i TIFF. I tillegg har Wilhelmsen utmerket seg som en vellykket og særdeles frittalende eiendomsutvikler med hjerte for byen. Muligens kan han være akkurat det partiet trenger.

Samtidig må det kalles et sykdomstegn at Ap føler seg tvunget til å lete etter kandidater utenfor partiet. Selv om Gunnar er mangeårig Arbeiderparti-mann, har han ikke hatt noen aktiv rolle i tromsøpolitikken.

Når det er sagt, funket det utmerket å hente inn noen utenfra første gang Jens Johan Hjort ble nominert. At Arbeiderpartiet ikke lykkes like godt ved å hente inn Jarle Aarbakke, får heller være.

Det er i alle fall helt sikkert at Ap trenger sterkere lut i Tromsø. Spørsmålet er om de klarer å enes om ham som kandidat.