Kommentaren:

Hålogaland Teater – fra politisk aktør til festarrangør

Det er vanskelig å se for seg hvordan HT selv klarer å gå i dybden på ubehagelige tema, når de selv mangler takhøyde for å tåle kritikk, skriver politisk redaktør Martin Lægland i sin kommentar.
leder

Hålogaland Teater ble på 70-tallet kjent som et «raddis»-teater som utfordret, sparket alle veier og hadde en tung politisk slagside

Og nettopp å utfordre publikum bør være en helt sentral del av et teaters samfunnsoppdrag.

Det er lenge siden den tid, og det kan virke som det en gang så opprørske teateret har fått filt ned tennene sine til de nærmest har blitt tannløse. Istedenfor å utfordre, kritisere og komme med spennende eller nye ytringer, kan det nesten virke som om teateret har funnet seg til rette som en statsfinansiert festkomité.

Deres største oppsetning gjennom tidene, «Sykle i snøstorm», ble nettopp tatt av plakaten. Forestillingen har vært en uhemmet hyllest til Universitetet i Tromsø, i anledning universitetets 50-årsmarkering. En gammel, og gjentakende fortelling om at ingen hadde tro på oss i nord, men at det likevel gikk seg til mot alle odds.

Bedre blir det ikke av at HTs neste storsatsing skal fortelle historien om Mack bryggeri. Uten å forskuttere noe, er det ikke vanskelig å se for seg at det blir nok en tam og tannløs hyllest.

Sliter vi såpass med selvtilliten at vi trenger et teater til å minne oss på alt som er vellykket i Tromsø? Og mener HT virkelig at det er hva de skal bruke sine knappe ressurser på?

For ressursene blir stadig knappere. Landets statsstøttede teater er under stadig trangere kår under dagens regjering. Da statsbudsjettet ble fremlagt for to uker siden, ble klart at HT får et kutt på 0,5 prosent i sin rammebevilgning, sett opp mot lønns- og prisjustering.

Teateret får to millioner mindre kroner enn i fjor – for femte året på rad, grunnet regjeringas «effektivisering- og avbyråkratiseringsreform».Dette er kutt som på sikt vil få direkte følger for teateret og for teatermiljøet i Tromsø, selv om de kanskje ikke merkes i dag. HT må øke sine inntekter eller ta ned kostnadene.

Det kan bety dyrere billetter, og et mindre inkluderende teater, eller færre forestillinger med færre skuespillere engasjert. Konsekvensen vil bli et mindre teatermiljø i Tromsø, og mindre anledning til å bygge opp kompetanse for skuespillere og scenekunsten i nord.

Det regjeringa prøver å skjule som en «avbyråkratiseringsreform» er i realiteten en nedbygging av landets teater- og kunstinstitusjoner.

Med slike forutsetninger stilles det enda strengere krav til at HT viser hvorfor vi trenger statsstøttede teater, og tar sitt samfunnsansvar på alvor. Et ansvar som består i å underholde og å utfordre publikum – uansett hvem publikum er. Og tidvis lykkes de.

HT har hatt flere forestillinger som rommer langt mer enn champagne og bløtkake. I «Det fineste i livet» tok Ketil Høegh opp depresjon og selvmord, et av de største tabuene i norsk offentlighet.

Det er heller ikke lenge siden teateret huset den eksterne forestillinga «Nordting» av Amund Sjølie Sveen, som harselerte med etablerte maktstrukturer i nord – også i teaterets egne korridorer.

Da teaterkritiker Anki Gerhardsen i forrige uke anklaget teatersjefene i landet for å være konfliktsky og ikke tørre å ta debatter offentlig, var svaret fra HTs sjef Inger Buresund at det er en viktig diskusjon som HT skal ta internt. Heller ikke forrige ukes debatt om anmelderi eller bruk av terningkast i teaterkritikk syntes teatersjefen noe om.

Det er vanskelig å se for seg hvordan HT selv klarer å gå i dybden på ubehagelige tema, når de selv mangler takhøyde for å tåle kritikk.

Det bør ikke være noe mål i seg selv for HT å finne tilbake til sine «raddis»-røtter. Men de bør spørre seg hvem de er til for, og hva de egentlig vil.

Jeg kunne i hvert fall tenkt meg færre hyllester og flere utfordringer.