En bauta. Fremoverlent. Trygg å gå til. Snill. Nesten alt som kunne sies om sjefredaktør Jonny Hansen ble sagt under avslutningsfesten som ble holdt for ham i forrige uke. Tilnærmet hele Presse-Tromsø var til stede for å hedre Hansens innsats i mediebransjen de siste 45 årene. Nå takker han for seg, og ser fram til en etterlengtet pensjonisttilværelse. For andre gang.

Les folkets dom over Jonny her.

Den spede begynnelse

Det er mange år siden Jonny Hansen tok sitt første steg inn i redaksjonslokalene til bladet «Tromsø».

I 1970 leverte den da 18 år gamle Jonny Hansen referater fra skøyteklubbens vinteraktiviteter. Da vintersesongen var over sto Fløyas juniorlag i fokus på journalistblokka.

– Våren 1970 var jeg innom Sverre Larsen, som den gang var sjefredaktør, for å levere inn et referat. Da spurte jeg, faktisk helt tilfeldig og uten baktanker, om det var vanskelig å komme seg inn som læregutt i et avishus. Sverre svarte, på sin sedvanlige østlandsdialekt, at «nei, så vanskelig var det da ikke». Og så gikk jeg igjen, det var ikke mer enn som så, forteller sjefredaktør Jonny Hansen.

Da det neste referatet ble levert, rundt to uker senere, kom jobbtilbudet som skulle være starten på en 45 år lang karriere i pressen.

– «Nå Jonny-far, når kan de begynne?», spurte Sverre Larsen meg. Jeg ble litt tatt på senga, for det var faktisk ingen baktanker ved spørsmålet jeg hadde stilt et par uker tidligere.

Larsens spørsmål satte Hansen i det han selv beskriver som «ei lita klemme». På den tiden jobbet han nemlig som dekksgutt på onkelens båt. De fraktet brus og andre bryggerivarer mellom Tromsø og Harstad, og Hansen forteller at det lå «grovt med penger» i jobben.

– Men jeg visste jo at jeg ikke kom til å få en slik mulighet igjen. Jeg måtte selvsagt takke ja til Sverre Larsen.

24. august samme år hadde Hansen sin første arbeidsdag som ansatt i avishuset.

Jonny har preget mange journalisters arbeidsliv. Les hva de sier om han her.

Den første saken

– Jeg glemmer aldri min første arbeidsdag. Einar Sørensen var redaksjonssekretær, og jeg ble sendt til Fylkeshuset for å intervjue Max Johnsen om voksenopplæringa, som da var i sin spede oppstart.

Hansen var godt kjent med idrettsmiljøet og hadde ingen problemer med å rapportere fra hendelser som omfattet ski, skøyter eller fotball. Samfunnsnyheter, derimot, skulle vise seg å bli en noe større utfordring.

– Jeg var 18 år den gangen, og det eneste jeg hadde bak meg var en dårlig ungdomsskoleeksamen. Men jeg visste hvem Max Johnsen var, og tok med meg kameraet og dro til Fylkeshuset. Jeg sa til dama i resepsjonen at jeg hadde en avtale med Johnsen, og hun pekte innover gangen. «Du går bare ned korridoren her, så ser du navnet hans på døra. Han er på kontoret, så du skal bare gå inn», sa hun til meg. Jeg fant døra med navneskiltet på uten problem, men da sviktet motet plutselig. Jeg strøk med aldeles forsiktighet over døra, og la øret inntil for å lytte om noen svarte. Selvsagt åpnet ingen, det var nok umulig å høre at det sto noen utenfor. Så da dro jeg tilbake til redaksjonen og proklamerte at Johnsen ikke var på kontoret.

Hansen ler godt av de gamle historiene. Det som den gang var 18 år gamle Jonny hadde nok ikke sett for seg at han 45 år senere hadde vært sjefredaktør i både Nordlys og iTromsø.

– Den første perioden jeg jobbet hos bladet «Tromsø» slet jeg faktisk så mye at det er et gudsunder at Sverre Larsen, og broren Kjell Larsen, holdt ut med meg. De så vel kanskje at det var «noe» i meg. Og når nyhetsdelen først løsnet for meg, så gikk det unna i ei radig fart.

I 1976 ble Hansen redaksjonssekretær i bladet «Tromsø», og siden den gang har han bare sittet i lederstillinger.

– Jeg er evig takknemlig overfor Kjell og Sverre Larsen, som ikke ga meg opp selv om jeg slet i begynnelsen. Det har preget min holdning til ungdom som begynner i avisa helt siden. Noen trenger tid for å komme inn i yrket, uansett hvor mye skole og læretid de har bak seg, og min holdning har bestandig vært at man skal gi folk den tida de trenger.

Det finnes nok mange journalister som i dag har Jonnys tålmodighet å takke for en karriere i mediebransjen.

Endret beite

I 1978 tok Hansen steget fra bladet «Tromsø» til Nordlys. Der ble han i 24 år.

– Jeg hadde en utrolig fin tid i Nordlys, og jeg fikk utdelt mange prosjekter og utfordringer av daværende sjefredaktør Ivan Kristoffersen.

Sammen med Tore Skoglund lagde Jonny Hansen Lørdags-Nordlys, et helgemagasin i tabloidformat som ble lagt som innstikk i avisen.

Nettopp overgangen til tabloidformatet, som vi kjenner så å si alle norske aviser i dag, preget flere år av Hansens fartstid i Nordlys. I 1987 skulle hele lørdagsavisen trykkes i tabloidformat, og i 1990 ble landsdelsavisen presentert i tabloidformat daglig. I 1997 ble Hansen tildelt sjefredaktørstolen i Nordlys.

– Jeg hadde aldri trodd at jeg skulle bli Ivans etterfølger, men det ble jeg. Og det var jeg i fire og et halvt år, sier Hansen.

Han valgte å ikke videreføre åremålet, og da ny sjefredaktør var på plass i avisa Nordlys førte en prat med bladet «Tromsø» sin daværende sjefredaktør, Yngve Nilsen, til at Jonny kom «hjem» til «Tromsø» for å bli redaktør våren 2002.

Mental jobb

– Det var rart, men godt, å komme tilbake til «Tromsø». Jeg opplevde at jeg var velkommen tilbake, og jeg merket at den kulturen jeg var oppvokst med fortsatt satt i veggene. Det var en enorm stå-på-vilje, og avisa var på en måte en liten underdog som var småfrekk i journalistikken og som klarte å skape oppmerksomhet og debatt i bysamfunnet. Det var veldig godt å gjenoppdage, sier Hansen.

Det var likevel ikke bare enkelt å gå fra den store landsdelsavisa Nordlys, til byavisa «Tromsø».

– Jeg hadde en stor mental jobb å gjøre. Å gå fra «storebror» Nordlys, som var den desidert største avisa i Nord-Norge, og over til «lille Bladet Tromsø» var et stort steg for meg. Men «Tromsø» var ikke noen liten «skitavis», det var faktisk det tredje største mediehuset i Nord-Norge, og slett ikke noe å kødde med. Jeg husker faktisk at vi hadde et allmøte hvor jeg tok ordet og la fram dette, og det ble kanskje en liten øyeåpner for flere enn meg. Vi var ikke, og er ikke, en lillebror. Det har vært en ledetråd jeg har fulgt i alle årene etter at jeg kom tilbake til avisa.

I 2007 ble Hansen igjen sjefredaktør, denne gangen overtok han stafettpinnen etter Yngve Nilsen.

– Jeg hadde aldri trodd at jeg skulle bli sjefredaktør etter Yngve Nilsen. Jeg tenkte egentlig at jeg var litt ferdig med å være ansvarlig. Ja, ansvarlig redaktør, altså, sier Jonny. Og ler rått.

Medieverden hadde allerede beveget seg raskt fremover i noen år på dette tidspunktet. Den elektroniske verden hadde allerede gjort sitt inntog, og papiravisen falt bakpå.

– I 2009 erkjente jeg at jeg ikke var rett mann til denne jobben. Det var et enormt fokus på den elektroniske delen av avisverdenen, og jeg hadde ikke digital kompetanse nok, rett og slett.

Tunge perioder

I slutten av november samme år ble Jørn-Christian Skoglund, sønn av Jonnys tidligere journalistkollega Tore Skoglund, ansatt som sjefredaktør og ansvarlig redaktør. Etter kort tid tok han farvel med avisnavnet bladet «Tromsø», og døpte om avisen til Mediehuset iTromsø.

– Jeg hadde kjent Jørn-Christian siden han var 10–11 år. Jeg hadde fulgt hans karriere, og var stolt over at han ble min etterfølger. Han var et av de desidert fremste digitale hodene i landet.

Hansen skulle egentlig tatt farvel med arbeidslivet 30. april 2014. Da var han klar til å bli pensjonist. Men så kom meldingen om at sjefredaktør Skoglund var kreftsyk. Jørn-Christian Skoglund ba innstendig om at Hansen måtte bli sittende i redaktørstolen litt til, da kreftsykdommen var et faktum.

– Jeg kommer aldri til å glemme øynene til Jørn da han ba meg om å fortsette i redaktørjobben til han ble frisk igjen. Dessverre ble han aldri det.

Jørn-Christian Skoglund døde 8. oktober 2014. Jonny sto igjen ved roret i Mediehuset iTromsø.

– To ganger har medarbeidere i iTromsø blitt rammet av kreft, og tapt kampen.

Fotograf Ann Sissel Jenssen jobbet i mange år i avisen før hun døde i august 2009. Da hadde hun kjempet mot kreften lenge. Fem år senere døde også Jørn-Christian av sykdommen.

– Det er de to største utfordringene jeg har hatt gjennom hele yrkeslivet. Ikke bare var det vanskelig å takle det personlig, men å være en leder i en slik tung tid er tøft. Saker med advokater på nakken og tøffe redaksjonelle prioriteringer blir bare for blåbær å regne i forhold.

Dermed ble Jonny Hansen igjen sjefredaktør og administrerende direktør hos iTromsø. Denne gangen konstituert.

– Jeg kunne ikke bare stikke av i en slik situasjon. Men de digitale kravene er fortsatt så store, at jeg ga beskjed om at det var viktig å få på plass en ny mann eller kvinne til sjefredaktørkontoret. Selv om jeg har lært mye, og selv om jeg forstår de digitale mekanismene og hvordan det fungerer, så er ikke jeg rett mann til å føre avisen videre. Slike ting er viktig å erkjenne, og man må la yngre krefter slippe til når egen kompetanse ikke strekker til.

Nå er etterfølgeren funnet. Førstkommende mandag overtar Stig Jakobsen som sjefredaktør og administrerende direktør i Mediehuset iTromsø. Da Presse-Tromsø i forrige uke var samlet for en skikkelig avskjedsfest for Jonny ytret Jacobsen en ørliten bekymring for å klare å fylle de store keeperhanskene til Jonny.

– For å si det sånn. Det er mange som har hoppet etter Wirkola, som Stig kalte det, og mange av dem som har hoppet har hoppet både lengre og penere. Det kommer til å gå helt fint. Verden går nok helt sikkert videre.

– Det er litt spesielt å tenke på hvordan det ene, korte spørsmålet jeg stilte Sverre Larsen i 1970 har formet mye av livet mitt. Det ble mange år i bransjen ut av det, og i tillegg traff jeg jo Wenche på jobb i «Tromsø», og det ble det både giftermål, barn og barnebarn av.

Fortsatt travel

Det er over ett år siden Jonny skulle gått av, og begynt pensjonisttilværelsen med sin Wenche.

– Jeg var enormt moden for å gå av i 2014, og det var tungt å snu da Jørn ba meg bli sittende. Men jeg angrer ingenting på at jeg tok det valget. Nå kan jeg se fram mot en pensjonisttilværelse med god samvittighet.

Latteren sitter som vanlig løst hos Jonny. Smilet lurer i munnviken. Han er ikke det spøtt bekymret for avisens tilværelse etter hans avgang. Verre er det med hans egen.

– Wenche har allerede vært pensjonist i noen år. Jeg er litt redd for de planene hun har for meg og vaskebøtta ...

Men lange dager i sofaen og late kvelder foran TV-en er ikke det som venter den snart pensjonerte sjefredaktøren når han får fri fra vaskebøtta. Det skorter nemlig ikke på prosjekter som skal gjennomføres.

– Som en kollega sa til meg for litt siden: «Jonny, du skal jo ikke bli pensjonist, du skal bare redusere til 100 prosent stilling». Akkurat nå jobber jeg med en minnebok om nordnorsk fotballhistorie gjennom de siste 110 årene. Det blir ei helsikes bok på 600 sider. Når den er ferdig har jeg masse andre prosjekter som venter, så jeg blir på ingen måte arbeidsledig. Forskjellen er bare at jeg skal gjøre jobben når jeg vil og på mine premisser. Ingen andre sine.

– Det kan virke som hele Tromsø kjenner Jonny, forteller kollega og avistegner Odd Klaudiussen, som har jobbet tett med Hansen i mange år.

Det er ikke særlig rart. Mange kjenner han nok vel så mye som byhistoriker som sjefredaktør. Mange husker nok også Jonny som en habil keeper i målet til Fløya. Hansen var tidlig på plass i målet til Fløya.

– Jeg spilte fotball i 15–20 år, helt fra babylaget – eller puttelag som det heter i dag – og til jeg var godt voksen på A-laget. Fotball har alltid vært viktig.

Etter at keeperhanskene ble lagt på hylla var Hansen sentral i administrasjonen, i tillegg til å ha skrevet to bøker om Fløyas historie. Hansen har innkassert Fløyamedaljen i gull for sin innsats for foreningen.

– Jeg husker spesielt en kamp mot TIL. Da sto øverste plassering i serien mellom TIL og Furuflaten, og mens TIL møtte oss skulle Furuflaten møte bunnlaget Storfjord. TIL måtte vinne mot oss, for alle var sikre på at Furuflaten skulle slå Storfjord ned i støvlene. Og den kampen ble kampen med stor k. Jeg sto som en vegg i målet, og TIL-spissene skjøt og skjøt på mål. Men de måtte skyte hull gjennom meg for å få inn den ballen. Til slutt ble en av TIL-spillerne skikkelig forbannet på meg. «Jonny, hvis du nå ikke slipper inn et mål så blir det juling». Men det ble 0–0 i den kampen, og det var nok min største prestasjon, mimrer Hansen.

TIL ble for øvrig seriemestere, for i ettertid tapte Furuflaten den «sikre» kampen mot Storfjord.

– Den kampen påvirket meg så mye at jeg drømte om den noen netter senere. Jeg drømte at Arthur Arntzen spilte på TIL og skjøt på mål. Jeg strakk meg så lang jeg var og fikk akkurat sikret meg ballen. Jeg våknet av at Wenche satt halvveis oppe i senga og spurte «Jonny, hva er det du driver med?!». Da lå jeg krøket på gulvet og tviholdt i nattbordlampa, forteller Hansen og brøler ut i latter.

Fotball har vært viktig for Hansen i alle år, men de siste årene har nok fotball på trykk vært mer aktuelt enn å delta i sporten. Fortsatt kan han rive seg i håret hvis sportsredaksjonen ikke leverer godt nok referat etter helgen til mandagsavisen.

– Men det er jo bare når de rette kampene ikke kommer på trykk, da ...

Fortsatt er det nemlig laget Fløya som ligger hjertet nærmest hos Hansen.

Viktig historie

Historieinteressen, som hadde sin spede begynnelse på en «Husker du?»-kveld på museet i 1977, har bare tiltatt med årene. Og Hansen har gjerne delt sin kunnskap, både gjennom historiske reportasjer, den faste spalten «Bybildet» og byvandringer.

– Det var Arthur Arntzen som ba meg dekke inn et intervju til «Husker du?», som han egentlig skulle stå for. Det var en kveld som skulle vies til gamle idrettsfolk, og selv om jeg aldri hadde gjennomført noe sånt så tok jeg utfordringen. Den kvelden tror jeg var spiren til min byhistoriske interesse. Ikke bare for sport, men også for bygninger og statuer, for å nevne noe.

Det var en gammel kamerat som fikk ballen til å rulle når det gjaldt byvandringer. Han spurte om Hansen ikke kunne ta en byvandring i forbindelse med et skolejubileum. Noen år senere var det sjefredaktør Jørn-Christian Skoglund som foreslo at Hansen kunne ta med seg noen lesere på byvandring. Deretter gjorde jungeltelegrafen jobben.

– Det har blitt noen byvandringer. Jeg hadde en for senest en uke siden, og jeg har lovet meg bort et par ganger i sommer også.

Hansen jobber nå med bok nummer 22 i rekken, medregnet serien av «Takk for det gamle».

– Det er blant annet bøker om idrettshistorie, minnesmerker, statuer og den kongelige byhistorien. Den historiske interessen min har tiltatt med årene, og jeg synes det er både givende og viktig å holde på med. Hvis jeg ikke hadde samlet historien om for eksempel kongelige besøk, så er det ikke sikkert noen andre hadde gjort det heller. Da ville historien vært borte.

Utover enda mer graving og dokumentering av historien ser Hansen for seg å bruke tid på reising.

– Jeg har en drøm om å dra til Mellom-Europa for å besøke de store vintersportsstedene som Grenoble og St. Moritz. Jeg har så lyst til å se og oppleve de stedene mens jeg ennå er i stand til det. Ja, også har vi bestilt en sydentur til høsten. I tillegg har jeg alltid kritisert folk sørfra fordi de kan for lite om den nordnorske landsdelen. Hvis vi snur på det, så kjenner jeg ikke til noe særlig mer enn asfaltstripa E6 sørpå, så jeg har lyst å ta med meg bilen på Hurtigruta for så å oppleve Ålesund, Vestlandet, Jæren, Agder-fylkene, Telemark og Vestfold.

Og hvis fruen lager for mange arbeidsoppgaver med vaskebøtta på hjemmebane, har Hansen planene klare ...

– Kanskje jeg søker meg sommerjobb i avisa! En kontorplass i redaksjonen har jeg allerede sikret meg, så jeg har jo et sikkert sted å rømme til, sier Jonny Hansen. Og skrattler. Som vanlig.