Snart ni år etter at han debuterte for A-laget har TILs lokale spiss ennå ikke slått igjennom på den måten vi, eller han selv, hadde håpet på. Trenere har kommet og gått. Agnar Christensen, Steinar Nilsen, Bård Flovik, Simo Valakari og til sist Gaute Helstrup, har på hver sin måte forsøkt å få til denne høyreiste gutten, som nå har blitt en 25 år gammel mann.

Det store talentet som skulle ta opp arven etter Sigurd Rushfeldt, Ole Martin Årst og Rune Lange. 90-tallsguttene, som er blitt uforglemmelige i en hel by og landsdel. Der var liksom standarden og forventningene, da Runar Espejord i mai 2013 kom inn som innbytter for Zdenek Ondrasek i en forglemmelig cupkamp mot Follo.

Oppvokst på Sydspissen med mamma Lillian og pappa Lars, sistnevnte attpåtil TIL-kaptein i «gamle dager», gjorde ikke tilknytningen mindre.

Siden den gang har Espejord vært diskutert. På godt og vondt. I årene etter sin egen debut tør jeg påstå at han er den spilleren som tydeligst har splittet de mange som følger TIL. I den ene leiren sitter de som mener han kan bli den neste storspissen. På den andre siden finnes dem som mener han, med sin skadehistorikk og manglende målproduksjon, burde vært ute av klubben for lengst.

Denne faktoren, at omtrent ingen kan holde seg likegyldig til Runar Espejord, er til syvende og sist det som gjør han til noe mer enn en vanlig spiller med et draktnummer på ryggen og en månedlig lønnsutbetaling fra kontorene på Alfheim. Det skaper engasjement, som TIL er avhengig av i en verden der konkurransen om oppmerksomheten til folk blir stadig større.

Rune Robertsen, sportsredaktør og kommentator, iTromsø Foto: Ronald Johansen

Etter at Morten Gamst Pedersen ikke fikk forlenget kontrakten for to år siden, og Simo Valakari noen måneder etterpå fikk sparken, er det Runar Espejord som har vært den største profilen i klubben. Han ble solgt til Nederland i desember 2019, men var allerede i september 2020 tilbake på lån i TIL, et lån som har blitt fornyet to ganger.

Men akkurat nå er det verken hans status eller fortid som folk er opptatt av. Derimot handler alt om hvor han fortsetter karrieren sin. Erkerival Bodø/Glimt har de siste to årene forsøkt å hente Espejord, uten å lykkes. Tidligere i høst tok de, etter det jeg er kjent med, avgjørelsen om å prøve på nytt i vinter.

Og fire dager før julaften fikk de ordnet et møte mellom Espejord og Glimts hovedtrener Kjetil Knutsen i Bodø. En klubb Espejord så sent som i august uttalte at han aldri ville gå til, med unntak av et scenario der TIL hadde sagt at «dette går ikke lenger.»

Dagen etter ble besøket kjent, og TIL sørget for å ordne et førjulstreff mellom sin trener og Espejord. Slik kunne Gaute Helstrup få et siste forsøk på å selge inn sin plan for hvordan han vil bruke tromsøværingen i 2022.

En plan som må skille seg betraktelig fra sist høst, der Espejord både satt mye på benken og ikke scoret ett eneste mål, etter å ha blitt skadefri i august. Klart Espejord selv må ta noe av skylda for den manglende målproduksjonen. Men du trenger ikke å ha sett mange kamper i høst, for å se at det ikke fungerte på den siste tredjedelen av banen.

Glem heller ikke at økonomien er vanskelig, og at TIL siden 2013 har bygget seg ned til å bli en klubb som sliter med å komme seg bort fra stempelet som et lag i bunnstriden.

Vi kan vel si det sånn at Kjetil Knutsen har litt lettere for å selge inn sin idé, med tanke på hva han har oppnådd de siste årene. Spissene kommer beviselig ofte i scoringsposisjon, og selges videre til utlandet omtrent årlig. Europacup har blitt hverdagskost, slik det var for TIL for ti år siden.

Bonuser og klausuler etter prestasjoner vil også gi en betydelig høyere lønn enn det TIL i utgangspunktet kan å komme med. Den gode jobben som er gjort med Espejords fysiske tilstand på Alfheim, anført av fysioterapeut Tom Erik Richardsen, det siste halvåret, kan trolig bygges videre på i Nordland.

I skrivende stund har verken TIL eller Glimt vært i kontakt med Heerenveen, som eier Espejord frem til sommeren, men i praksis har gitt han opp. Begge venter tålmodig på at Espejord skal ta avgjørelsen på hvor han skal fortsette karrieren.

Rent kynisk og kaldt er valget neppe spesielt vanskelig. Derfor finner jeg det fascinerende at Espejord har brukt 14 dager, gjennom jul og nyttår, uten å komme ut med en avgjørelse.

Det viser igjen at avgjørelsen ikke er så enkelt som mange skal ha det til. Og at TIL, mot alle odds, fortsatt er på banen. For når du skal se på hva som virkelig taler for at Runar Espejord skal bli videre på Alfheim, taler reelt sett bare et tungt, men viktig argument for at det skal skje.

I Forza Tromsø-leder Morten Killingbergs emosjonelle leserinnlegg før jul, der han ba Espejord bli i Tromsø, for på den måten å bli en legende i byen og klubben, avsluttet han med å komme med oppfordring om at Runar måtte «bruke hjertet, og velge TIL.»

Alle har sin formening om hva slags valg han tar. Min lite kvalifiserte gjetning er at Espejord velger Glimt. Det ene halmstrået for en fortsatt TIL-karriere er at han lar følelsene styre, og tar konsekvensen av det. Oppsiden av det valget kan løfte hele hjembyen hans.

MER AV RUNE ROBERTSEN: