Den draktkledde LSK-supporteren rett nedenfor pressetribunen hadde akkurat kjøpt seg ei Mydland-pølse, da Thomas Lehne Olsen (hvem andre?) sendte Lillestrøm i ledelsen mot TIL etter bare 90 sekunder. Med pølsa i høyrehånda spratt den draktkledde supporteren opp, som den eneste på tribunen, for å hylle den tidligere TIL-spissen etter sitt flotteste mål i karrieren. Et komisk og surrealistisk syn.

Alle vi andre følte den samme sekvensen som et slag i magen. TIL kunne selge 2.000 billetter, og for første gang siden 1. desember 2019 hadde TIL mulighet til å la folk flest kjøpe billetter. Dette 1-2-tapet var akkurat den reklamen «Gutan» ikke trengte, når hvermannsen endelig kunne komme innom for å se byens stolthet med egne øyne. Tung profilering i sosiale medier og hard motstand mot Qatar-VM føles bare som fin innpakning på en tom julegave, de dagene man går tomhendt ut fra stadion.

Jeg satt oppe på den amatørsnekrede pressetribunen på Nadderud sist mandag. Stabæk var lett match for et disiplinert TIL-lag anført av Gaute Helstrup. Den samme, gode følelsen fant du i TIL på 16. mai. Den gang mot Viking i Stavanger, etter at TIL helt fortjent vant 1–0.

Begge opplevelsene føles som en evighet siden, når vi så nådeløst blir sendt ned på jorda igjen etter 90 totalt sett trøstesløse minutter i kveldssola på Alfheim. Hjemme har de bare tatt ett av 12 mulige poeng. Klisjeen om at TIL må gjenskape «Fort Alfheim», får andre utbrodere om. Du skal ikke være rakettforsker for å forstå at hvis TIL ikke starter å vinne på hjemmebane, får vi en ny sommer og høst i nedrykksstriden.

Rune Robertsen, sportsredaktør og kommentator, iTromsø Foto: Ronald Johansen / iTromsø

Alle er, tross alt, i samme båt her. Om du er spiller, trener, supporter, sponsor eller bare følger TIL. Ingen er fornøyde med resultatene, og alle er lei av å tape. Det heter jo at man må tåle lidelse før suksess. Gudene skal vite at Tromsø har fått sin andel nedturer. Byen er sliten av trenersparkinger og den kontinuerlige krigen for å være på øverste nivå. Likevel lever håpet om suksess – helst på bekostning av et lag 50 mil sørover.

For selv om det er ti år siden, har folk så klart ikke glemt TILs seneste glansperiode mellom 2007 og 2012, da TIL var topp seks, seks år på rad. Men de jeg kjenner forventer ikke det. Derimot bare en sesong uten et nedrykkssirkus helt til i november og desember. Med noen profiler som plager søringene, er litt upolerte i uttalelsene, og legger grunnlaget for å lykkes på sikt. Å satse mot å bli nummer 10 er ikke sexy, men i TILs tilfelle et deilig avbrekk fra et årlig drama som tværer ned både dem i og utenfor klubben.

Steinar Nilsen uttalte før sesongstart at vi måtte se hvordan TIL framsto i åtte kamper, før vi kunne ta noen vurdering. Skal vi ta den gamle spiller- og trenerlegenden på ordet, er det vi ser ikke til å ta feil av.

Dette er pr. i dag ikke noe annet et lag som vil måtte kjempe om å berge plassen helt inn mot sesongens siste kamper. Som i 2013, 2015, 2016, 2017 og 2019. I hvert fall føles det slikt, når jeg skriver dette, bare noen timer etter at dommeren blåste av på Alfheim. Det er rett og slett pisse kjedelig å skulle måtte gå igjennom noe slikt på nytt. Selv om unnskyldningene og forklaringene sikkert finnes, om man leter.

Noen seiere på rappen endrer på denne analysen. Og her finnes det jo alle muligheter, allerede kommende torsdag borte mot Odd. For det er jo morsommere å skrive om gode opplevelser, og konsekvensene av dem.

Som August Mikkelsen er for dem som følger TIL om dagen. Den 20 år gamle profilen fra Reinen. Jeg snakket i pausen av kampen med en tidligere profilert fotballpersonlighet i byen, som kjenner godt til hvordan den klubben drives. Han nevnte Mikkelsen som en inspirasjon for alle på fastlandet.

Så får det heller være at spekulasjonene rundt hans fremtid allerede er et tema, og kommer til å forsterkes for hver gode prestasjon han gjør. Alternativet er mye verre. Hvis TIL ikke har noen spillere som er interessante for andre klubber, da har mye virkelig gått galt.

Mikkelsen har fått en rekke sjanser denne sesongen, og vi ser utviklingen til en gryende stjerne. Hadde han fått det om Runar Espejord eller Mikael Norø Ingebrigtsen hadde vært skadefri, er jeg mer usikker på. Men nå er det han som står for de øyeblikkene av magi som er å se ute på Alfheim.

Jeg får ofte spørsmål om hva jeg tror om TIL denne sesongen. Akkurat i dag er det vanskelig å være så veldig optimistisk. Tanken på en ny høst med nedrykksstrid trengs det sterkere drikkevarer enn Mack Freeze for å ta innover seg.

MER AV RUNE ROBERTSEN: