Sjekk ut Egon Holstads 10 favoritter fra musikkåret 2023, for ikke å glemme de tre beste konsertene. Spilleliste med låter fra hvert album, samt en «greatest hits» med låter fra masse annet han digget i år er vedlagt nederst i saken (Spotify og Tidal).
1. CIVIC «Taken by Force»
Ah! Tidløs og energisk rock fra det australske og hardtslående bandet. «Det eneste med denne skiva som gjør meg nedstemt, er at jeg overhodet ikke tror det vil komme ut noe bedre innen genren i løpet av 2023», skrev undertegnede i februar.
Det ble også den eneste skiva jeg ga full pott til i år, og den troner da også helt øverst for min del. At den er produsert av undergrunnslegenden og geniet Rob Younger, gjør det ikke mindre stilig.
Det er helheten som er det drøye på skiva. At det knapt er noe en ville endret på. Å nilytte infantilt begeistret på denne skiva har nesten vært som å oppdage hard, tidløs, autoritær og temmelig mørk rock på nytt, og at det er et spiller nytt album gitt ut i midten av februar i 2023, gir meg virkelig troen tilbake.
Ikke på mennesket, men på at det alltid er verdt å vente, og holde ut med alt slags ræl og mediokert vas, fordi det alltid er noen nye der ute som kommer til å skjønne det og skjenke oss skatter som dette. Og til sommeren spiller de på Bukta. Nok en knallgod grunn til å holde seg i live en stund til.
2. THE MEN «New York City»
Niende skive fra The Men, og det er siden 2010. Det som er så ufattelig kult med dette bandet er, foruten en forbløffende evne til å skrive bra låter, og at det låter så satans autentisk, at de hele tiden evner å endre seg fra skive til skive, men helt uten å miste seg selv i noen slags pretensiøs søken etter noe «nytt og spennende». Fuck nytt og spennende.
Hele skiva oser av overskudd, spilleglede og med et blodtørstig og ulvehungrig utgangspunkt, at nå skal det pinadø spilles rock, så høyt og så energisk som aldri før.
Utgangspunktet er med andre ord som skapt for å mageplaske fra timeteren, i et tomt basseng, men The Men (au!) lander silkemykt hele skiva gjennom. Det lages nesten ikke sånt som dette lenger. At de og Civic motbeviser det er i sannhet en glede stor som livet.
3. GRACIEHORSE «L.A. Shit»
Graciehorse er Gracie Jacksons alter ego, ei dame som høres ut som om Liz Phair (for dem som husker henne) har laget band med The Sadies. Hun kaller selv musikken for kosmisk country, men den er like mye lekker pop.
Skiva har blitt til over en tiårsperiode, som en slags selvbiografisk vandring i Los Angeles, der hun tidvis er selvutleverende, sårbar og tander, før hun i neste øyeblikk snerrer til med humoristisk snert og sleivbemerkninger. De ni låtene er lekkert dandert over en halvtime og har gjennomgående høyt nivå. Pur klasse i en drøy halvtime.
4. C.O.F.F.I.N. «Australia Stops»
Nok et australsk band som endevendte huset og rev ned inventaret. «Herregud, for et vulkanutbrudd av ei skive», skrev undertegnede i overskriften av anmeldelsen, med ingressen «Tung, hard, livsbeneiende politisk rock».
Dr. Feelgood, Rose Tattoo., AC/DC, Turboneger, Gluecifer og New York Dolls? Ja takk til alt sammen. Dette er skiva du vil ha med deg på fest, og som du vil jage unna kjedsomhet med. Latterlig fengende og ditto energisk.
5. RATTLESNAKE MILK «Chickenfried Snake»
«Man kan bli svimmel av mindre». Skiva kom ut helt på tampen av fjoråret, og ble derfor ikke med i noen kåringer, noe som var helt enormt dustete (skiva kom på vinyl i mars i år). Jeg var selv en av dem som gikk i fella på grunn av dette. Desto større grunn er det til å ta den med i 2023-kåringen, for dette sukkertøyet av ei skive er helt ellevilt bra.
Det framifrå, Austin-baserte bandet er hakket mer nedpå enn ved forrige korsvei, og mer country enn rock, men det synes jeg ikke gjør noe overhodet, simpelthen fordi låtnivået er så himla høyt her. Ikke én av ni lekre låtene, pent fordelt over knappe tre kvarter, er noe som ligner å være fugemasse. Og her bare flyter de sømløst og lekkert inn i hverandre.
6. KEVIN MORBY «More Photographs (A Continuum)»
«Bedårende, gispende vakkert og rørende», skrev vi da den kom, med rette. Morby er en av de mest interessante typene som er der ute for tiden. Det er en ettertenksom, tilbakeskuende og melankolsk utgave av ham vi får enda mer av denne gangen, både sett gjennom egne øyne og sine foreldres.
Kevin Morby ser ut til å være i gjennomgående god form. Platene hans er aldri likegyldige og han later til å være konstant produktiv. Pur klasse, dette.
7. ÅRABROT «Of Darkness and Light»
«På Årabrots tiende album hører vi en duo som skyller popmusikkens læresetninger ned i dass. Om dette paret flytta inn i nabolaget, ville den kollektive forsikringspremien ha økt», skrev kollega Helge Skog om skiva da den kom. Så rett han gjorde.
Årabrot er et av landets mest særegne og fascinerende band. Som om Birthday Party, Mark Lanegan og Swans smeltet sammen i ei gryte, over et rituelt bål ment for å mane frem mørke krefter fra skogen. Makalaust. Er sprekksjuk etter å se dem live nå.
8. ANDREW RUMSEY «Evensongs»
Biskopen Rumsey har spilt inn åtte låter live i en eldgammel og avsidesliggende kirke i Wiltshire fra 1100-tallet, sammen med den briljante gitaristen David Perry. Plata er helt sjukt elegant og vakker hele veien.
Soundet som sådan er helt fortryllende, for de nakne arrangementene gir låtene en trolsk spenning som løfter diktene opp og slår deg i bakken, som om Nick Drake og Jackie Leven skulle smeltet sammen til én. Dette er en samling eminente låter med britisk folk, som er så vakre, så skjøre, så såre og så hektende at du simpelthen ikke klarer å legge skiva fra deg.
9. THE WRONG SOCIETY «Down With»
Elsker at det fortsatt finnes sånne band. Hamburg-bandet spiller urklassisk garasjerock, med surklende farfisaorgel, og låter som The Cynics krysset med et mollstemt Thee Mighty Caecars, som i stedet for å være rasende på alt og alle heller er stappfulle av utrøstelig kjærlighetssorg, en sorg som – i tillegg til de slemme eksdamene/typene – får gjennomgå med fuzzgitarer og grovskårne, fjonge og ellevilt sterke låter.
Tenk skikkelig sen Pink Floyd på en diger idrettsarena, og du har det tvert motsatte av denne fabelaktige gjengen.
10. LUKE ELLIOT «Let’em All Talk»
Hans tredje skive inklusiv den oppsiktsvekkende sterke debuten «Dressed for the Occation», og denne er enda bedre. Elliots gode låter, og smått ubehagelig personlige tekster, bæres frem av den helt strøkne og tunge produksjonen til Freddy Holm, som er med å løfte det hele ytterligere et hakk opp og gjøre sluttresultatet hinsides lekkert. Slitesterk skive som bare vokser på.
Konserter
Dag Vagle 27. juni – Egersund kirke
Jeg håper man snart kan slutte å kalle denne helt enestående artisten Norges mest underkjente musiker snart, for han fortjener et mye større publikum. Av diverse årsaker fikk jeg sett ham live ekstremt mange ganger i år, også som frontfigur i Helldorado og én av tre i Randi Tytingvåg Trio, men det er og blir solokonsertene hans som trenger dypest inn i sjela.
Så ham flere ganger, på forskjellige festivaler og flere ganger på klubb, men bevæpnet med klaver og gitar i en fullsatt kirke var det helt på grensen av hva både hjerte og hjerne tålte. Folk i alle aldre satt dypt fengslet, og mange gråt åpenlyst, etter hvert som de vidunderlige låtene, den helt ekstraordinært bra stemmen, og de ville arrangementene hans drønnet gjennom kirka. For en mann.
Daniel Romano 4. september, Rockefeller
Han og hans band The Outfit er noe av det aller beste man kan se på ei scene per i dag. Det er så energisk, så tøft og så uanstrengt autoritært. Og det bandet. Herregud.
At flere i Outfit, Romano selv inklusivt, var involvert i de to oppvarmingsbandene gjorde det bare enda kulere. Outfit-medlem Julianna Riolinos solokonsert på last Train i november var også helt der oppe.
Ricochets 10. februar, Blårock
«De er faen meg verdens liveband», var ei setning jeg sa mange ganger, da de gjorde sitt inntog i norsk rock på slutten av nittitallet. Nå er de tilbake, og etter å ha kommet med nytt album, og spilt på store festivaler, var det dødskult å se dem på en klubb igjen, der de hører hjemme. Trond sang fortsatt som en gud. Publikum elsket dem. Ølet rant i strie strømmer. Rock kan altså være så vakkert.