1. THE SADIES «Colder Streams» (Yep Roc)
Jeg kan ikke huske sist det var et album som så til de grader bare meide unna all motstand i en årsoppsummering. Det er så majestetisk, så autoritært, så vakkert, så sårt og samtidig så himla tøft det de holder på med her. Nå har The Sadies alltid vært bra, men med denne skiva var bakteppet veldig spesielt, for det hadde et sørgmodig og melankolsk drag over seg, før man i det hele tatt hadde hørt en tone av den.
Dallas Good, en av bandets mest sentrale skikkelser, døde helt uventet i februar, rett etter skiva var ferdig innspilt, så dette ble samtidig et farvel med en av rockens fineste. At vi aldri skal få noe mer fra denne besetningen av bandet er bare veldig, veldig trist og vemodig. Heldigvis har vi skivene, i en katalog som med «Colder Streams» bare sementerer det canadiske bandet som et av de aller beste som har satt sine bein på jorden, iallfall de siste 30 årene.
2. BENJAMIN TOD «Songs I Swore I’d Never Sing» (Anti-Corp)
Dette er less is more og begrepet «nedstrippet» tatt til nye høyder, på en kul måte. Resultatet er ti låter strukket ut over knappe 42 minutt. Det er heftige saker. Tekstene er som tablåer røsket ut av sjelens indre og spikret på digre boards i ørkenen, og de har nesten noe punkrockaktig over seg, da de like godt kunne vært fremført med et hardt band, med masse fuzz og trommer, i ryggen.
Tenk Springsteens «Nebraska», bare spilt inn i en ny tid, der navn som Colter Wall, Tyler Childers, Joshua Ray Walker, en ung Richard Bucker, og for den saks Hank Williams III, også rinner en i hu.
3. THE GOOD THE BAD AND THE ZUGLY «Research and Destroy»
I konkurransen «Norges beste rock’n’roll-band de siste 10 årene» er det ingen som gjør dem rangen stridig, og da snakker vi hard rock i vide termer, der undergenre som punkrock og hardcore også er med i folden. På deres femte fulle skive siden 2013 (en samler med singler kommer i tillegg) virker det som de er inne i en steam der de ikke engang klarer å lage noe som ikke er dritbra. Ikke om de engang prøver.
Deres aggressive og snørrhovne avart av hard rock er både forfriskende, farlig og morsom på én gang, og det verste av alt er at de bare tar det hele opp i en enda høyere dimensjon når de spiller live.
PS: Hvis ryktene stemmer om at arbeidstitlene på skiva var «Scandinavian Weather» og «A Couple of Dudes», er det på grensen til selvskading ikke å ta titlene i bruk. Alternativt bruke dem på neste verk, som jeg håper kommer allerede i 2023.
4. WOVENHAND «Silver Sash» (Glitterhouse)
David Eugene Edwards har alltid vært eksplisitt opptatt av sitt dypt religiøse ståsted, men det er ikke akkurat korsang og tandre salmer vi her hører, men mer en gammeltestamentlig, svovelsprutende og gudfryktig messing, der Den Skinnbarlige Satan flyr rundt i rommet og skaper angst og åndelig uro. Sounden er helt enormt storslagent, med masse bunn og et vell av gitarer som, i lag med Edwards intense og særegne stemme, ruller over deg som lytter.
Det er ikke ett svakt spor her, og selv om låtene ikke har konvensjonelle strukturer, med refreng og vers, har de masse lim og avhengighet i seg. Takk og lov stopper skiva på knappe 33 minutt, for det holder. Men herregud (no pun intended), for et helt makalaust verk han her har hugget ut av sitt indre kaos.
5. BIG THIEF «Dragon New Warm Mountain I Believe in You» (4AD)
Texanske/Indianapolitanske Big Thief er frekke som ravner når de dykker ned i de siste 30 års musikk. For her får du luftig pop, folk, country, rock’n’roll og ehh … «indie», hva nå enn i helvete dette ordet betyr i dag.
Det er ikke vanskelig å lage ei plate som spriker til alle kanter og blander genre og uttrykk. Det som derimot er vanskelig er å få det til å henge sammen, og der virvaret blandes sammen og fremstår som en gjennomtenkt enhet, og det er altså dette Big Thiefs sjefideolog og frontfigur, Adrianne Lenker, har klart med denne skiva, som i hine hårde og gode dager ville blitt kalt et dobbeltalbum. At det er ei opprivende breakup-skive gjør heller ikke noe. Det er jo slikt som har gitt oss masse stor kunst før.
6. INDIGO SPARKE «Hysteria» (Sacred Bones)
Ovennevnte album var frontfigur Adrianne Lenkers break up-oppgjør med ekskjæresten, som altså var australske Indigo Sparke. Lenkers var attpåtil produsent på Sparkes debut «Echo» (2021). Her er Sparkes ildsprutende tilsvar, pakket inn i musikalsk bomull, et fjorten låters, eminent og slitesterkt album. Hun sparer heller ikke på kruttet.
Med Aaron Dessner fra The National som produsent har hun skrevet og spilt inn ei skive som er både tander, fløyelsmyk og knalle, peise hard på én og samme gang. Tekstene er av det filleristende slaget, mens musikken plasserer seg et sted mellom Cowboy Junkies og Nick Drake. Denne skiva vil neppe vekke like mye internasjonal oppmerksomhet som det Big Thief oppnådde, men den fortjener det likevel, og begge platene nytes nok best hørt i en sammenheng.
7. JULIANNA RIOLINO «All Blue» (You’ve Changed)
Hun er mest kjent som en del av det framifrå kollektivet rundt raketten Daniel Romano, og selv om Romano og broren er med her også, handler det her om Riolino selv, og bare henne, og takk og lov for det. Fordi hun fortjener all den oppmerksomheten hun kan få.
Det kule er at skiva er helt umulig å plassere inn i noen bestemt sjanger. Her sys smektende pop sammen med referanser til både 50- og 60-tallet sammen med country, rock og små drops av luftig vestkyst til en sammenhengende, rød – enn si blå – musikalsk tråd. På toppen av det hele synger hun helt latterlig bra. Få henne til Norge i festivalsommeren 2023!
8. VANWYCK «The Epic Tale of the Stranded Man» (Excelsior Recordings)
Her er det veldig mye Leonard Cohen, 60’s-Dylan og vage vink til Nick Cave når han er på sitt mest nedpå og melodiøse. Som om ikke dét var nok, er det attpåtil åpenbare referanser til Townes Van Zandt her også, og slikt skal man selvsagt ikke kimse av.
Tekstuniverset er sydd sammen av låter som sees fra perspektivet til en skipbrudden og strandet mann, og hans møter med en ny verden og nye mennesker. De symbolske metaforene står i endeløse køer, og kan åpenbart tolkes vidt og bredt. Det viktigste er uansett at VanWyck har laget ei knakende god, og attpåtil svært tilgjengelig, skive som adskillig flere burde låne øret til.
9. DIG DEEPER «Easy Were the Days (Before I Met You) (Vinter Records)
For en sammenhengende og ren feelgood-nytelse av ei skive dette er. Gitarene – gitarene! – er kyklopisk delikate hele veien. Blandet med sterke popmelodier og snertne, flerstemte harmonier er hele skiva et digert drops for dem som liker rocken og popen slik den har vært laget helt siden Big Star og Neil Youngs tidlige glansdager. Referansene står i det hele tatt æresvakt til så å si alle låtene.
Dig Deeper er et band som høres ut som de er røsket ut av tiden, der ønsket om å lage dritbra rock man selv ville kjøpt og digget er viktigere enn å treffe den fuckings tidsånden, for hva nå enn dét skulle være godt for. Jeg er så glad det finnes slike band i 2022.
10. WORKHORSE «No Photographs» (Dinosaur City Records)
Det må være noe merkelig i drikkevannet i Australia for tiden, for det bare renner ut bra skiver fra landet der nede, og det i alle genre. Denne skiva er ei ekstremt vanedannende og sexy plate som duver og sveiper seg sakte av gårde, til tonene av seige ballader i Mazzy Star-gata, og til twangy folk, som om Nancy Sinatra, Richard Hawley og Jeffrey lee Pierce skulle slått seg sammen.
Et hypnotisk og storslått vakkert album med bekmørke tekster som gjør den til et perfekt og tidsriktig soundtrack til apokalypsen.
Årets beste konserter
Nesten et helt år uten pandemiske begrensninger gjorde at man endelig kunne dra på masse konserter igjen. Takk og lov! Strømming og publikumsbegrensninger er døve greier. Disse fem gjorde særlig inntrykk på undertegnede.
1. DANIEL ROMANO & OUTFIT (Buktafestivalen)
Det er faktisk noe av det aller beste jeg har sett i hele mitt liv. Så tight og velsmurt at det knapt var til å fatte, og dessuten helt enormt autoritært. Ikke noe snikksnakk mellom låtene heller, de bare kom på scenen, blåste alle av banen og gikk av. Ordet «maktdemonstrasjon» misbrukes altfor ofte når det kommer til beskrivelse av konserter. Her blir det bare et vagt og utilstrekkelig understatement.
Les anmeldelsen av konserten her
2. NICK CAVE AND THE BAD SEEDS (Øyafestivalen)
Cave har klart mesterstykket å fornye seg som artist i livets høst, etter å ha gitt ut eminente skiver i seks forskjellige tiår. Det gjelder også konsertene hans, som fortsatt er noe av de aller beste man kan oppleve i dette aller beste formatet å nyte musikk. Autoritært, skummelt, rørende og dødelig presist.
3. THE GOOD THE BAD AND THE ZUGLY (Blårock)
Uka før hadde Kvelertak blåst over Driv med en fantastisk konsert, og med samme frontfigur i et mindre og mer intimt klubblokale, var det duket for en konsert så fysisk, så intens og så overveldende at det halve hadde vært nok. Men her var det null bremser eller snakk om å holde tilbake. Helt vilt bra.
Les anmeldelsen av knserten her
4. THE HELLACOPTERS (Sentrum Scene, Oslo)
Det var som å gå inn i en tidsmaskin, bortsett fra at alle i salen hadde blitt 20 år eldre enn sist. Bandet, derimot, viste intet tegn til materialtretthet (selv om Dregen måtte sitte på en stol p.g.a. benbrudd), og bare det å se denne gjengen strø ut gull fra den helt ville katalogen sin igjen føles som et privilegium. At Nicke synger bedre enn noensinne gjør heller ikke noe. Skiva deres var også en sterk utfordrer til topp 10-lista.
5. DAG VAGLE (Bastard Bar)
Han er Norges beste vokalist og en helt eminent gitarist. Som liveartist er han noe av det aller ypperste som er der ute, og intimkonsertene hans er bestandig så gispende og hinsides bra at man må klype seg i armen bare for å sjekke at man faktisk opplever det man gjør. Kvelden ble kronet av en tolkning av Tim Buckleys «Phantasmagoria in Two», og da var det bare å tilbe overmakten og la tårekanalene løpe løpsk.